Det har gått ganske nøyaktig 5 år for oss nå, 5 år siden jeg oppdaget hvor forferdelig skoledagen egentlig var for Isabel. For jeg visste jo at hun gruet seg til å gå dit, hver eneste dag. Men man på jo på skolen, som barn, så jeg måtte sende henne, dag etter dag. Det fantes ingen vei utenom. Helt til det ble så vondt at hun ikke klarte det mer. For så stor kan smerten på innsiden bli.

ONSDAG 28. OKTOBER 2009
Å trøste et barn
Det er ikke bare voksne som kan fortvile over livet; noen ganger kan det også toppe seg for et barn. I dag så jeg barnet mitt gråte ordentlig; så dypt og inderlig at jeg kjente det helt inn i hjertet mitt. Det var på skolen, og det var bare en tilfeldighet som gjorde at jeg var der akkurat da. Jeg kan ikke huske at hun noen gang har grått slik som hun gjorde i dag. Hun er en som gråter på innsiden.

Hun gråt fordi hjertet hennes har det vondt. Fordi alle de vonde tankene hennes samler seg der. Det var ikke slik surving som jeg hører fra begge jentene innimellom; det var ekte, og det var sårt. Det gjorde vondt. Vondt å se at hun har det slik. Vondt å vite at det er noen som plager henne. Vondt fordi hun ikke vil snakke med meg. Vondt fordi hun ikke har det godt. Vondt fordi jeg må være den som trøster, når jeg har mest lyst til å sette meg ned å gråte selv. Men jeg kan ikke gråte nå. Jeg må trøste, mens hjernen min jobber intenst for å finne måter å gjøre henne glad igjen på; gi henne noe annet å tenke på. Jeg skulle så gjerne svingt på tryllestaven og tatt bort all sorg og smerte!

Hun gråt ikke bare fordi hun selv har det vondt; hun gråt også for meg. Fordi hun er redd. Redd for at jeg skal bli syk. Redd for at jeg skal bli lei meg igjen. Redd for så mye.

Åh kjæreste, hvordan skal jeg klare å trøste deg; få deg til å forstå at jeg alltid vil være her? Du hører på meg; men jeg vet ikke om ordene går helt inn i hjertet ditt. Jeg vet at du gjemmer på alt der. Jeg håper du også vil gjemme på dette. Tiden leger alle sår. Den vil også lege dine. Samme hvor håpløst alt kan synes akkurat nå, så vil det bli bedre. Tiden kommer. Morgendagen kommer! Alle får vi nye sjanser i livet.

Som mor skulle jeg så gjerne vært til stede hele tiden; ikke sluppet barna mine av syne et øyeblikk. Jeg vil skjerme dem og beskytte dem. Men jeg må slippe dem. Jeg må la dem prøve seg på livet, på både godt og vondt; la dem høste sine egne erfaringer. Men innimellom er det veldig vanskelig. Helst vil jeg bare stå med armene omkring dem og passe på at ingen eller ingenting kan såre dem.

Det var den dagen jeg ikke orket mer. Den dagen jeg bestemte meg for å gjøre alt jeg kunne for å gi henne et bedre liv. Selv om det medførte å flytte til et annet sted. Ta begge jentene ut av det miljøet de kjente, bort fra venner og familie. Selv om det ikke var et trygt miljø, så var det i alle fall kjent. Men hun hadde det så vondt, så vondt, at jeg ikke klarte å se på det lenger. Alle barn må ha rett til en skoledag de ikke skal grue seg til! For noe annet er egentlig helt utenkelig. Men allikevel skjer det altså for så mange.

Nei, det er ikke riktig at et mobbeoffer skal måtte flytte. Men det finnes grenser for hva man klarer å la barna sine gå igjennom. Så jeg valgte å flytte. Etter tre år med kamp mot alle de som ikke så noe, så var det min eneste mulighet. Man gjør så godt man kan.

Nå vil barneombud Anne Lindboe ha et eget mobbetilsyn. Et særskilt klageorgan som skal gi råd og veiledning til barn og foreldre, les mer her. Dette er på tide. For det er en veldig vanskelig og ensom kamp man kjemper som foreldre, når de som skal passe på barna våre til daglig ikke ser, eller ikke vil se. Mobbing må stå på dagsordenen hele tiden.

Et av mine aller største øyeblikk som mor var på 7. klasseavslutningen til Isabel, da hun gikk opp på scena helt alene og holdt en rørende tale foran 200 tilskuere, der hun takket for det nye livet hun har fått på Gjøvik. Da visste jeg at mitt valg hadde vært riktig.