Å våkne til sol fra skyfri himmel på en lørdag i september, mens Mjøsa ligger der blå og stille, det er et privilegium. Jeg elsker Mjøsutsikten min! En av de virkelig enkle gledene i livet; å bli glad når man kikker ut av vinduet… 🙂

Gresset er klippet for siste gang i år, og jeg er et steg nærmere Drømmehagen. Neste sommer tror jeg mye skal være gjort. Jeg har nemlig fått uventet hjelp der. En lekkasje i en vannledning bak meg har gjort at de må grave opp flere hager og legge nye rør, og da skal de grave akkurat der jeg ønsker meg plen. Bort med den gamle plattingen og et stort bed, og inn med ny plen. «Vi må dessverre grave i din hage, også». Jippi, tenkte jeg da. Virkelig hell i uhell for meg!

Fortsatt sol i ettermiddag, også!

Gode ting skjer, så derfor er jeg veldig optimistisk. Ny energi til å gå på nok ei ny uke med nye muligheter. Selv i de sene kveldstimer, da den indre sola kanskje ikke skinner riktig så lyst som den pleier, så fokuserer jeg på alt det gode jeg har å være takknemlig for. Og da slipper savnet etter å ha noen taket litt. Det dukker opp når kvelden kommer og det blir stille i huset. For som Don Henley synger «we all need a little tenderness»… Vi er nå engang skapt slik vi mennesker, at vi trenger ømhet, nærhet og kjærlighet. Men i stedet for å stritte imot savnet når det kommer, så aksepterer jeg nå heller at det gjør det. For har man akseptert noe, så kan man bare gå videre uten å gjøre noe mer med det. Mer som å ri på den bølgen som kommer, i stedet for å bli slått over ende av den. «Smil til verden, og verden smiler til deg.» Det stemmer faktisk veldig godt. Så jeg smiler, både på innsiden og utsiden. Smiler med hjertet.

Må bare dele denne. Dette er den beste reklamefilmen jeg har sett siden jeg så Mr. Melk-reklamen til Tine for første gang. En skikkelig feelgood-snutt. Heia George! Knallbra, rett og slett! 🙂