Så konstaterer jeg da at jeg har vært alene i to år. Omtrent akkurat på denne tida her, sånn rundt Valentine’s Day. Ikke særlig romantisk, men sånn ble det nå bare. Jeg tenkte ikke noe på det i det hele tatt på denne tida i fjor. Da var jeg altfor travelt opptatt med å pusse opp og komme inn i vår nye daglige rutine her. Jeg har ikke tenkt noe særlig på det nå heller, men det gikk plutselig opp for meg. En eller annen sang jeg hørte, ga meg et lite tilbakeblikk.

Jeg sitter absolutt ikke og synes synd på meg selv, for jeg har det veldig fint nå. Men av og til, sånn innimellom, er det rett og slett ensomt å gå og legge seg alene. Ensomt å ikke ha noen å si god natt til. Ensomt å ikke ha noen å si god morgen til. Noen andre enn jentene, da…

Ensomt er egentlig ikke det rette ordet, for jeg har jo mange gode venner. Enslig, men ikke ensom. Trist kanskje? Stusselig? Eller kjipt? Det er ikke et ord jeg bruker særlig mye, for jeg prøver å sette ord på ting så godt jeg bare kan. Men kanskje kjipt er det rette ordet for den «tilstanden» jeg merker på kroppen innimellom? Det berømte savnet etter å ha noen som er til stede.

Når slike stunder kommer og tankene tar meg, så gjør jeg det jeg pleier å gjøre. Jeg tenker på alt jeg har å være takknemlig for. Jeg velger meg positive ord, i stedet for negative. For det å tenke negativt fører ikke annet med seg enn å bryte ned. En positiv innstilling bygger opp. Så jeg tenker på jentene som har det så godt, familie og gode venner som er til stede for oss, og jobben min som jeg trives så godt i, takket være mine herlige kollegaer. Jeg tenker på musikken som gir meg så mye, på hytta som er mitt store fristed, og på fine turer langs Mjøsa. Jeg tenker på den store stjernehimmelen over oss, og at det går mot lysere og varmere tider. De enkle gledene. Livet mitt.

Se lyst på livet. Livet er godt, og livet er til for å leves… 🙂