Ikke «Snipp, snapp, snute, så var eventyret ute». Ikke ennå i alle fall. Men teppet har gått ned etter 1. akt, og publikum lurer veldig på om Askeladden faktisk vil vinne prinsessa og halve kongeriket til slutt. Heldigvis er det mange kapitler i ei eventyrbok. Der det er liv er det håp!

Det har seg nemlig slik at Askeladden har mer enn nok med å jobbe seg gjennom alle utfordringene til Kongen. Han sliter med å finne tid til prinsessa innimellom alt som skjer. Det er mye man skal stri med, før målet er nådd. Jeg husker godt hvordan det var å stå midt oppe i deling og strid selv. Så jeg har funnet ut at jeg ikke kan gå og vente. Det gjør vondt å glede seg til noe og så bli skuffet når det ikke skjer allikevel. Det krever for mye; jeg har kjent det altfor godt på kroppen. Så derfor sa jeg at Askeladden må ta den tiden han trenger for å bli ferdig på sin kant, og når han er klar, så får han si ifra. Så må jeg bare fortsette livet på min kant så lenge…

Men jeg slipper ikke taket. Det kan jeg ikke. Så jeg fortsetter å håpe og drømme, selv om jeg ikke kan gå og vente og lengte akkurat nå. Jeg er bare lei av å være alene. Synes jeg har vært alene lenge nok nå. Venter veldig på «Så levde de lykkelig alle sine dager». For alle ekte eventyr har en lykkelig slutt.