Jeg kan ikke huske siste jeg har vært så rørt, om og om igjen, som jeg har vært disse siste dagene. Landesorg og et folk som står sammen. Bilder av blomsterhav i flere norske byer, tusener stiller opp i rose/fakkeltog, over 1 million mennesker som holder hender og står sammen, og alle de sterke historiene til overlevende fra terroraksjonene. At en hel nasjon står sammen i kjærlighet og omtanke, i stedet for å uttrykke hat og ønske om hevn, det må da være unikt? Det er vanskelig å holde tårene tilbake i en tid som denne.

Tankene mine går til alle ofrene og deres pårørende. Det er fortsatt ufattelig at en slik tragedie kunne ramme Norge.

Jeg har så stor respekt for den jobben politiet og annet innsatspersonell gjorde den dagen, og i dagene som fulgte. De fortjener en rose og applaus, alle sammen.

Jentene er også opptatt av det som har skjedd. De har mange spørsmål og kommentarer. Så jeg prøver å være sterk mor på den ene siden, og forklarer så oppriktig og ærlig som jeg kan, samtidig som jeg er rørt medmenneske på den andre, og lar tårene trille over det jeg ser og hører… Det er vanskelig å holde tårene tilbake i en tid som denne.

Lystog på hytta, for ofrene og deres pårørende, 25.07.11