De siste ukene så har jeg prøvd meg på noen dater igjen. Det ble ikke mye av slikt i sommer, og det var helt greit. Alt er jo så mye lettere når det er lyst ute, men når høsten kommer og kulda setter inn, så merkes savnet etter selskap bedre. På den andre siden så har jeg det veldig bra. Jeg har blitt mye sterkere i året som har gått, og trenger ikke noen nå på samme måte. Jeg vet jo at jeg klarer meg selv. Men skal man forsøke igjen, så må man bare ta noen sjanser, og bli med ut og treffe noen. Men det er ikke lett.

Heldigvis har jeg blitt flinkere til å stole på magefølelsen. Når noe skurrer, så er det ikke riktig. Og neste gang skal det være riktig. Alt skal stemme. Jeg tror ikke at jeg har blitt kynisk, men jeg er i alle fall ikke lenger så naiv som jeg har vært tidligere i livet.

Jeg vet ikke hvorfor, men etter at jeg har vært en date, så sover jeg dårlig. Jeg blir liggende å analysere alt ned til den minste detalj. Jeg har en usynlig liste i hodet, der jeg krysser av på det som passer. Jeg vet jo hva jeg vil ha nå, men det er neimen ikke lett å finne noen som passer inn i den «profilen». Drømmen om Askeladden lever nok ennå i beste velgående, innerst inne. Og optimistisk som jeg er, så lar jeg drømmene leve. For jeg har ikke mistet troen på at den manglende puslespillbiten finnes der ute. Jeg vet bare ikke helt hvor jeg skal finne den hen.

This is what Dreams are made of…