For et år siden satt jeg med tårer i øynene og hørte mye på en sang fra en venn. Jeg husker de dagene veldig godt. Tårene kom veldig lett akkurat da. Det var vel da jeg tok spranget helt ut og blottla meg selv for verden, med alle mine tanker og følelser.
Noen mennesker viser seg senere å ikke være dem de utgir seg for å være. Det er vondt et øyeblikk, men livet innebærer noen slike stunder da man innser visse sannheter. Jeg har hatt noen slike oppvåkninger i året som har gått. Noen har vært vanskeligere å akseptere enn andre. Men av fornuft og følelser, så seirer fornuften min alltid til slutt. Heldigvis.
En ting jeg har lært meg i året som har gått, er å ikke lenger la meg trollbinde av store ord som skrives. For man vet aldri egentlig hva som ligger bak dem. Man vet aldri hva som er sant av det man blir fortalt. En erfaring rikere. Det er en av de store utfordringene med vennskap på nettet. Selv om man blottlegger sin egen sjel, så vet man aldri hvor man har den andre personen. For en ting mangler; øynene. Man får ikke sett sjelens speil, med mindre man møtes ansikt til ansikt.
Jeg har ikke blitt kald eller kynisk. Så langt ifra! Hjertet mitt er fortsatt det samme. Det banker vilt og brenner for så mye. Jeg tror ennå på å si det jeg mener, og å stå for det jeg sier. Store ord og tomme løfter har ingen mening. Da gir det så mye mer å omgi seg med personer som betyr noe. Det er det som er viktig i livet. Jeg vet hvem jeg er og hva jeg vil med livet mitt. Hvem skal man være, om man ikke skal være seg selv? Hvorfor dikte opp et liv man ikke har?
Vær den du er, og vær tro mot deg selv!
Så enkelt, men likevel så vanskelig for noen…
Your heart knows what’s good for you
Let your heart show you the way
It’ll see you through