Jentene er på plass igjen, og alt er som det skal være. Det er best sånn. Jeg trenger de små pausene innimellom, for å hente meg inn litt. Men ting er riktig når jentene er hjemme. Når de ligger i sengene sine, trygt og godt. Når de kysser meg godnatt. Når de gledesstrålende forteller om et eller annet de har sett eller opplevd. Når de overrasker meg med en tegning de har laget. Når de er hjemme.

Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg er i det litt sentimentale hjørnet i kveld. Jo, egentlig vet jeg vel hvorfor. Jeg er snart i havn med bloggprosjektet mitt. Det har snart gått et år siden de første innleggene, og jeg leste noe av det jeg skrev i fjor.

Den dagen Isabel satt på skolen og gråt så sårt stod plutselig veldig klart i minnet mitt. Det var dagen før bursdagen hennes. Det ble den dagen som gjorde utslaget; jeg bestemte at vi måtte flytte. Jeg orket ikke å se på at hun hadde det vondt lenger!

Det ene minnet bringer andre med seg, og jeg husker også veldig godt mine egne oppturer og nedturer. Tårene kom noen ganger helt av seg selv. Alle mulige tanker og følelser samlet seg i en haug, og ble et fjell det var vanskelig å skjære igjennom. Men jeg klarte det. Vi klarte det, jentene og jeg. Sammen er vi sterke!

Tenk hvor langt man kan komme på ett lite år. 365 dager kan synes som lang tid for noen, men i et langt liv så er det bare en dråpe. En stor dråpe kanskje, men bare en dråpe. Tenk bare hvor langt vi vil komme i løpet av det neste året. Mange drømmer og håp bærer vi med oss på reisen. For livet er en reise; et eneste stort eventyr. Eventyret om meg er ikke slutt; året som har gått er bare begynnelsen. Den første dagen i resten av mitt liv!

My wish for you
is that this life becomes all that you want it to.
Your dreams stay big. Your worries stay small.
You never need to carry more than you can hold…