Hvor stor den blir gjenstår jo ennå å se, for det vites ikke i skrivende stund, men det er i alle fall duket for ungdomsskole-reunion. 20 år siden vi gikk ut fra ungdomsskolen. Hvor ble egentlig tiden av? Jeg føler meg jo slettes ikke 20 år eldre.

Lurer på hva jeg tenkte den dagen jeg mottok vitnemålet mitt i gymsalen? Hvor trodde jeg at jeg ville være 20 år fra da? Jeg husker ikke så mye, i grunnen. Annet enn at jeg hadde et eller annet glansbilde av en stjerneadvokat i tankene, sterkt inspirert av «LA Law». Er det noen andre som husker den serien, tro? Jeg husker jeg fulgte trofast med, hver uke. Og tenkte at ja, akkurat sånn skulle jeg bli. Slå til med argumenter som ikke kunne motstrides i rettssalen, og komme med overraskende poenger som lamslo motparten og ga dommeren hakeslepp.

Det har jo vist seg i løpet av disse 20 årene som har gått at jeg ikke er den typen. Ikke i det hele tatt. Joda, jeg kan snakke og argumentere, men på et helt annet plan. Ikke tror jeg så mange av de andre planene eller drømmene mine har slått til, heller. Jeg har noen vage minner om Drømmeprinsen og et hus midt oppe på Vestadhøgda. Der skulle vi bygge og bo; tatt rett ut fra en bonderoman.

Det har kanskje ikke vært det eventyret det skulle ha vært, ut ifra mine planer den gangen. Men det har vært et eventyr, og det har vært mitt. Hver eneste avgjørelse jeg har tatt siden den dagen jeg gikk ut med vitnemålet i hånda har ført meg akkurat hit jeg sitter nå; klar til å treffe noen av mine gamle klassekamerater igjen. Livet er finurlig sånn. Det blir kanskje ikke sånn vi har planlagt, men det blir. Alt blir! Planer og drømmer endres underveis. Og viktigst av alt; jeg er strålende fornøyd med livet mitt akkurat nå! 🙂

Jeg stiller ikke med kreppet hår og Ball-genser i kveld. Ikke denne gangen, nei. Akkurat den tiden er et tilbakelagt stadium. Det blir nok kjole, ja. Litt pyntet må man jo være, når man liksom skal vise seg fram for noen man ikke har sett på mange år. Jeg gleder meg! 🙂