Livet fortsetter å by på overraskelser. Jeg er visst ikke den eneste som har opplevd denne «framgangsmåten» fra en og samme mann. Det er nok slik det føles å havne midt oppe i en såpeopera. «Like sands through the hourglass, so are the days of our lives»…

Det er alltid noen som kjenner noen på nettet. Ting kommer fram til slutt. Nettet kan være en velsignelse eller en forbannelse. Det ironiske er jo at hvis han ikke hadde hatt det så travelt med å blokkere meg på Facebook, så hadde jeg kanskje aldri fått vite om det. Hell i uhell for meg.

Det er vel en slags forsvarsmekanisme, men jeg velger å håpe at det faktisk var noe der fra hans side. I alle fall i begynnelsen. At han ikke er så kald og manipulerende som han virker nå. Jeg kan gå og gruble meg grønn på hva han egentlig har drevet med, hvis jeg tillater meg selv å la det gå videre inn på meg. Men det gjør jeg ikke. Jeg har satt strek. Ikke mer tanker eller følelser. Ikke mer venting. Ikke mer av noe som helst.

Jeg har bena plantet rimelig godt på jorda. Alle som kjenner meg vet det. Allikevel lot jeg meg altså rive med av store tanker og fine ord. De var et speilbilde på det jeg selv tenkte og følte. Da er det vanskelig å stå imot. Dette er til skrekk og advarsel for meg selv. Nok en lekse lært. Aldri mer Jakten på Kjærligheten på nett. Ingen flere avstander. Ferdig.

Og snipp, snapp, snute så var det eventyret ute. The End.

Livet er for kort til å bruke tid og krefter på å fundere på om ting kunne vært annerledes. Man rår ikke over andre eller andres skjebner. Man kan ikke redde alle. Man må bare leve sitt eget liv så godt man kan, og kunne stå for sine egne valg. Ingen tvil. Ingen anger. Og så hjelper det veldig å være trygg på seg selv. Ha den indre roen.

Nå begynner et nytt kapittel i Eventyret om meg. Den som vil være med på det må behandle meg med respekt. Ekte respekt. 🙂