Jeg klarer meg veldig godt som alenemor; jentene og jeg har et godt grep om hverdagen, og ukene flyr forbi. Jeg er ikke noe redd for å være alene, for jeg klarer meg godt selv, men innimellom kjenner jeg et dypt savn. Det kommer som en voldsom bølge som skyller over meg, og gjør at jeg må trekke pusten dypt for å riste av meg følelsen av å drukne. Jeg må puste!…
Savnet jeg kjenner er etter å bli holdt. Å kjenne armene til noen rundt meg, og vite at alt er godt; at alt som måtte stå på i livet mitt akkurat nå skal roe seg og alt skal bli bra. Å være den som får trøst, og vite at jeg ikke alltid må være den som skal trøste. Å kjenne varmen fra et annet menneske, og vite at det finnes en dyp forbindelse. «We all need a little tenderness».
Jeg er ikke typen som går «på by’n». Det er ikke meg i det hele tatt, og det har det i grunnen aldri vært. Jeg vet godt at jeg kunne gå ut og finne meg noen for å få litt selskap, men det er ikke det jeg ønsker. Jeg trenger tyngde i livet mitt. Kjærlighet.
Og når jeg da sitter her og lytter til den vakreste sangen jeg har hørt på lenge; en sang som er skrevet av en venn, så kommer tårene mine helt av seg selv….
Ikke fordi jeg synes synd på meg selv. Ikke fordi jeg trenger medfølelse. Ikke fordi livet mitt er noe mer vanskelig enn livet til alle andre. Ikke for noen annen grunn enn at jeg savner noe jeg ikke har, og som jeg egentlig aldri har hatt… ikke på ordentlig.
Og akkurat det er kanskje det som gjør aller mest vondt.
Du skriver så mye bra, Marit – og om så mye
jeg kan kjenne meg igjen i.
Ha en fortsatt fin uke:)
Stor klem fra Merete
Så flink du er til å skrive Marit, jeg sitter her med tårer i øynene.
Tenker mye på deg.
Her kommer en liten trøsteklem fra en annen krok av Hedmarken! Det du skriver treffer nok mange av oss, enten vi er gifte eller ugifte Marit 😉 Tror dessuten ikke at det å være i et forhold, nødvendigvis betyr at man får dekket sine behov for omsorg og trøst…. Og dette sier jeg veldig lavt ogg med bitteliten skrift: Mener generelt sett at menn ikke er så flinke til å vise den delen av seg, men noen mannlige vesener har kanskje noen av de "kvinnehormonene" i seg? Håper virkelig du finner kjærligheten Marit, det unner jeg deg! Men man trenger jo ikke gå på byen for å finne den…. Mange muligheter på andre areanaer og ikke minst på nettet vet du 😉 Og så, dukker den opp når man minst aner det…har jeg hørt 😉 Håper du får en god uke til tross for triste tanker i dag 🙂
I stedenfor å sukke og stønne over at jeg ikke har oppdaget denne bloggen før akkurat nå, så velger jeg å juble litt over at jeg har oppdaget akkurat denne bloggen nettopp nå! En helt ny blogg full av gleder! Jeg jubler litt til, jeg 🙂
Så mye flotte tekster, Marit! Du deler virkelig av deg selv – og det berører i allfall meg. Tusen takk *klem*
Nå skal jeg kikke meg bakover i bloggen… gleder meg 🙂
Og så håper jeg at du finner litt ømhet. Om jeg ikke kan klemme og være nær, så kan jeg i allfall sende over noen varme tanker fyllt av ømhet.
Ta vare.
Åshild