Da jeg var ung og minst like håpefull som jeg er nå, så hadde jeg visse formeninger om hvordan livet mitt skulle bli da jeg ble stor; jeg var en drømmer da, som jeg er nå. Jeg trodde på Romantikken og jeg håpet på Skjebnen.

Drømmen jeg hadde for 15 år siden var ikke at jeg i dag skulle sitte som alenemor til to små jenter. Jeg husker ikke akkurat hvordan drømmen så ut da, men jeg husker godt hvilke kvaliteter og egenskaper den inneholdt. Men underveis, slik som livet utviklet seg, så satte jeg disse kvalitetene og egenskapene til side, for jeg trodde at det var slik livet mitt skulle være. Det ble veldig mye kompromisser og premisser som egentlig ikke hørte noe sted hjemme, helt til det en dag bare var å lukke igjen det kapitlet i boka om mitt liv.

Samtidig med at jeg gjenoppdaget meg selv, så dukket da disse kvalitetene og egenskapene opp igjen i minnet mitt. Jeg innså at det ennå ikke var for sent å drømme og håpe… at et sted, en tid så finnes svaret. Og hjertet mitt søkte, og jeg drømmer og håper.

Innimellom drømmer jeg om å ha mot. Ordentlig mot. Mye mer mot enn det jeg har nå. Mot til å si: Ta meg, akkurat som jeg er. Med hud og hår. Med mine sterke og svake sider. Med mine tanker og drømmer. Med min latter og mine tårer. Jeg gir så gjerne – bare ta meg! Ta meg.

«I min tro, i mitt håp, i min kjærlighet».
Deri ligger svaret på gåten ;o)