Noen dager er det skikkelig hardt å stå opp fra senga. Jeg blir overveldet av en trang til å bare krølle meg sammen som en ball og ligge helt stille under dyna, der det er godt og varmt. Legge hodet tilbake på den myke puta mi, og bare slappe av. Sveve tilbake til Drømmeland.

Det er nok gode muligheter for at den energibølgen jeg surfet på har tatt slutt. Eller i alle fall tatt et lite opphold. Jeg har utnyttet døgnets timer veldig godt den siste tida. Kanskje litt for godt. I tillegg til at jeg er på oppløpssiden i den gamle jobben. Det krever sitt. For jeg kjenner at jeg er litt sliten. Det hjelper nok snart at sola snur igjen, tenker jeg. Fram mot lysere tider. Å se sola skinne. Og så hjelper det veldig å starte på nye utfordringer. ;o)

Men jeg sitter her og drømmer om ferie og stillhet. Spesielt stillhet. Å sitte med ei god bok foran peisen på hytta, med et varmt teppe rundt meg, mens jeg hører ilden sprake. Det hadde gjort seg akkurat nå. Et øyeblikks stillhet, mens verden rundt meg spinner videre.

Plutselig har jeg fått et brennende ønske om å feire jul der oppe. Sette jentene i bilen og reise. Se de levende lysene brenne, mens vi koser oss med varm kakao og pepperkaker. Titte ut på den urørte snøen, mens millioner av stjerner blinker over oss. Kjenne både fred i sjelen og kjærlighet i hjertet. Da er det jul.

Jeg får glede meg over to helger alene fram mot jul, i stedet. To helger på rad til å bare være meg selv; ikke være mor. Bare Marit. Kjenne litt på det som rører seg i hjerte og sinn. Akkurat når jeg vil. Da kan jeg ta et stevnemøte med Drømmeland, med god samvittighet. For jeg skal ha fri, og det er min tid.

This is my time to shine.
This is my place to find
all that I have inside.