I kveld har det vært juleavslutning for 1. klasse. Det er litt merkelig å tenke på at jeg i over 15 år har løpt ned dørene på skolen der jentene har gått. Først fordi jeg jobbet der, og nå fordi jeg har hatt barn der. Og nå er det altså slutt. Det var litt rart å si farvel til lærere og foreldre. Til alle de hyggelige mammaene; jeg håper på besøk en eller annen gang… ikke glem det! ;o)
Det da sånn i livet at vi lukker noen kapitler, og åpner noen nye. Og det er faktisk ganske utrolig at vi som mennesker får lov til å gjøre det; at vi får den muligheten til å gjøre endringer i livet vårt. Noen ganger så kan en liten forandring utgjøre den store forskjellen. Noen er nok redde for forandringer, mens jeg er en av dem som ønsker dem velkommen. Jeg har vel aldri vært så klar for forandringer som jeg er nå. Og etter hvert som ting har falt på plass, så har jeg følt meg mer og mer trygg på at jeg har gjort det rette for meg og jentene.
I en stor del av livet mitt så har jeg satt meg selv og mine behov nederst på rangstigen, og prioritert alle andre først. Nå vet jeg at det skal en delikat balanse til for å få det regnestykket til å gå opp; nå kan jeg endelig balansere jentenes lykke med min egen.
Da jeg gikk inn i dette året her, så var det med noen ønsker, mål og håp; akkurat som veldig mange andre. Når jeg ser på det jeg har oppnådd i det siste, så er jeg i grunnen veldig takknemlig og også litt stolt over alt jeg har fått til. Jeg har faktisk nådd mange av de målene jeg satte meg. Gode ting skjer når tiden er inne. Og enda mer vil komme…
Snart er jeg ikke lenger «just a smalltown girl»; nå skal jeg til den hvite byen ved Mjøsa… ;o)