Jeg tar ingenting i livet mitt for gitt. Ei heller tar jeg noen av personene i livet mitt for gitt. Hver dag er jeg takknemlig for alle gleder jeg får, alle personer som er viktige for meg, og alle gode opplevelser som gir meg så mye.

Alle har vi forskjellige forventninger til livet vårt. Jeg har sett og erfart nok til at jeg ikke lenger har så mange forventninger, men forhåpninger har jeg definitivt. Håpet om Kjærligheten brenner i aller høyeste grad. Troen på Kjærligheten lever i beste velgående.

Kanskje har det å ikke ha så store forventninger vært en form for forsvarsmekanisme – tidligere. For vi ønsker jo ikke å bli skuffet. Ingen gjør det. Men igjennom livet støter man dessverre på en del skuffelser. Det er ikke så lett å forvente mye når skuffelsene praktisk talt står i kø. For der har jeg vært, og det er ikke noe godt sted å være. Men der er jeg ikke lenger. Så forventningene har blitt erstattet, av håpet og drømmer.

Jeg er flink til å leve her og nå. Leve i nuet. Gripe dagen. Sette pris på det gode og være takknemlig for det. Så tar jeg de bekymringene som kommer når de måtte dukke opp. Jeg har et veldig rolig forhold til livet mitt. Det er til for å leves!

For meg er det helt naturlig å gi av seg selv når man ønsker å dele livet sitt med noen. Jeg har mye å gi, og jeg liker å gi. Men jeg tror at kjærligheten krever mot. Mot til å tørre å gi. Mot til å tørre å få. Mot til å være åpen og ærlig, både mot seg selv og mot andre. Jeg har mot til å tørre å satse. Det vet jeg at jeg har. Når noe kjennes riktig, så føles det trygt. Og jeg trenger trygghet.

Noen sier at timing er alt; bare når timingen er riktig kan gode ting skje. Jeg tror at ting skjer når de skal skje, men at vi må gjøre det vi kan for å bidra til det. Kun vi har evnen til å forandre på noe. Og da gjelder det å se de gode mulighetene. Man må gripe sjansene når de byr seg. Og det gjør jeg nå. For jeg er så trygg på meg selv at jeg tør å gjøre det. Så jeg tar et skritt, med håpet om at de gode tingene vil fortsette… 🙂