Alle veier fører til Rom. Samme hvilken god løsning du velger på en utfordring, så ender du opp med det samme gode resultatet.

Jeg tar meg ofte i å undre om livet består av en Plan eller om det er tilfeldighetene som råder. Jeg vil gjerne at det skal finnes en Plan, slik at jeg bare kan legge fra meg alt det jeg sliter med i hendene til noen andre. Tidligere satt jeg min lit til at det fantes en slik Plan. Det føltes trygt å vite at det som skulle skje i livet mitt allerede var bestemt. Jeg kunne liksom bare sette meg tilbake og se på at det utfoldet seg.

Etter hvert som jeg sank dypere og dypere ned i et indre univers som ikke var et godt sted å leve, så mistet jeg troen på at Planen gikk slik den skulle. For det kunne vel ikke være meningen at jeg bare skulle leve med sorg og smerte? Det kunne vel ikke være meningen? Det måtte jo finnes noe mer enn det. Nå heller jeg mot at livet vi lever i stor grad kommer an på de valgene vi tar underveis. For hvert eneste valg vi tar spiller inn på vår egen framtid. Men bak de valgene vi tar ligger alt det vi tror og håper på.

Hadde jeg fortsatt sittet akkurat her i dette øyeblikket, og tenkt akkurat disse tankene, hvis jeg ikke hadde tatt de valgene jeg har gjort de siste årene? Hadde jeg allikevel møtt de menneskene jeg har truffet, hvis et av valgene mine hadde være annerledes? Hadde jeg kjent de samme følelsene jeg kjenner nå? Jeg liker å tro at jeg er på nøyaktig dette stedet i livet fordi jeg har gjort de valgene jeg har. Og jeg står for de valgene jeg har tatt.

Den som venter på noe godt venter aldri forgjeves. Men noen ganger hjelper det ikke å vente. Noen ganger må man selv bestemme seg for noe, og så sette den avgjørelsen ut i livet på egenhånd. Det har jeg erfart på kroppen. Tror du på Gud? På Skjebnen? På deg selv? Jeg tror at noe eller noen er med å virke inn på de valgene vi tar, avhengig av våre opplevelser tidligere i livet. Hvor henter du din styrke?

Veien til Rom. Veien til mitt hjerte.