I kveld skulle vi ha vært på kino, jentene og jeg. Sammen med resten av familien. Jeg hadde gledet meg veldig, for det er lenge siden vi har vært på kino. Prinsessen og Frosken skulle vi se. Jentene skulle ha meg seg sine egne frosker, i tilfelle de skulle forvandle seg til prinser. De har noen sånne søte, små ideer, som jenter ofte har.

Det hender at planer faller i vasken. Minstesnuppa bestemte seg plutselig for at hun ikke skulle spise middagen sin. Det hjalp hverken å lokke eller å true. Hun nektet rett og slett å spise. Jeg forsøkte naturligvis «trump-kortet»; det ble ingen kinotur hvis hun ikke ville spise. For orket hun ikke middag, så orket hun heller ikke popkorn. Men det fungerte ikke det heller. Så vi måtte rett og slett bli hjemme, hun og jeg, mens de andre dro av sted.

Sånn er det når mor har sagt noe. Da må jeg holde fast ved det jeg har sagt. De grensene jeg setter er faste. Jeg kan ikke forandre på de avgjørelsene jeg setter for dem. De trenger faste grenser, som gir en trygghet i hverdagen. Og den er viktig, både for dem og for meg.

Hun pleier nesten aldri å slå seg vrang slik som hun gjorde i kveld. Hun er av den rolige typen, som ikke pleier å la ting rokke på humøret. Hun lever veldig her og nå. Men kanskje var hun sliten. Kanskje ville hun ikke på kino. Kanskje var det noe helt annet. Et eller annet var det i alle fall, og slike episoder kjenner jeg er slitsomme. Så nå skal jeg snart legge meg. Det har vært en lang dag. En liten tekopp og en sjokoladebit, så tar jeg snart kvelden, tenker jeg… Så får jeg se etter frosker og prinser i drømmeland, i stedet. ;o)