«Life is a roller coaster, just gotta ride it». Livet er ikke alltid en dans på roser. Det vet jeg alt om. Hemmeligheten er vel bare å holde seg fast og styre så godt man kan i svingene. Håpe på det beste. Alltid håpe på det beste!

Jeg har det jo med å gå og glede meg til ting. I det siste har det liksom vært veldig mye å glede seg til, men slikt kan forandre på seg raskt. For ting skjer. Livet skjer. Derfor har jeg igjen innsett at det er bedre å ha lave forventninger og små forhåpninger, for da blir skuffelsen mindre når ting ikke går som man har håpet. For det blir naturligvis en skuffelse når man venter på noe godt som ikke kommer. Når man venter på noen som ikke kan komme. Når man går og ser fram mot noe hele uka igjennom og det ikke skjer. Såpass ærlig er jeg mot meg selv; jeg blir jo litt lei meg. Og det hjelper ikke at det er ting helt utenfor min kontroll som skaper situasjonen, heller. Men jeg gir ikke opp.

Jeg har en eller annen innebygd radar som gjør at jeg så gjerne vil ordne ting som andre sliter med. Jeg vil hjelpe til! Skulle så gjerne hatt den tryllestaven og fikset alle utfordringene. Den realistiske siden ved meg vet at det ikke er mulig. Men jeg klarer ikke å la være å prøve allikevel. Og det krever litt av meg, kjenner jeg. Jeg har nok ikke riktig så mye overskudd til det som jeg trodde. Men jeg har tålmodighet. Jeg er god til å vente. Tanken på å måtte legge puslespill på nytt er tung. Det frister ikke.

«I’d move Heaven and Earth just to be with you.» Det har jeg hørt et sted. Av en eller annen grunn så står det foran meg som svaret. Det hadde jeg gjort hvis det var i min makt. Jeg vet ikke helt hva det tilhørende spørsmålet er, men jeg håper det er dit denne berg-og-dalbanen er på vei. Det er det jeg ønsker; å være sammen med min Kjære…