Ja, så er jeg alene igjen da. Helt alene. Men det var nok for det beste, etter de siste dagenes utvikling. Eller avvikling er vel mer det rette ordet. For når din såkalte kjæreste sender deg meldinger på Facebook om at det er slutt, og så fjerner deg som venn der, ja da er det liksom ikke så mye å lure på lenger. The end. Det er nok riktig som de sier; På Facebook får man vite ting om seg selv nesten før de har skjedd. Jeg er overrasket og kanskje en smule sjokkert. Men aller mest er jeg vel oppgitt over å bli behandlet på den måten. Jeg har respekt for meg selv og vet at jeg fortjener bedre enn akkurat det. Etter timer med samtaler hver dag i flere uker, så forventer man liksom mer enn det.

Det var nok en brikke fra en annen boks som hadde sneket seg inn i puslespillet mitt. Det hjelper lite om brikken ser ut som den passer aldri så bra hvis den er fra feil boks. Det er en dyr erfaring å ta med seg.

Et eller annet sted, så venter den riktige brikken som hører til mitt puslespill. Forhåpentligvis er det en brikke som er helt ferdig med fortiden sin, og som ikke har med seg noe bagasje på akkurat det feltet. Det er nemlig ingen god følelse å bli fanget i et spill mellom to personer. Det er som et edderkoppnett man ikke kommer løs fra. En veldig nedgående spiral som det er vanskelig å hoppe av. Men i min tro på at ting ville løse seg, så forsøkte jeg å hjelpe til. For sånn er jeg. Naiv som jeg var, så trodde jeg at det var en framtid der.

En ting er i alle fall sikkert; jeg er ferdig med å treffe noen på nettet! Jeg får se meg om etter andre måter å treffe den Rette på. Og jeg har ikke noe hastverk. Neste gang skal jeg vite at det er riktig, før jeg begir meg ut på noe som helst…

Jeg er takknemlig for jentene mine, familien min og alle mine gode venner. Livet mitt fortsetter. Nå! Jeg venter ikke. Livet er til for å leves. Det er alltid en trøst.