Så er det der igjen. Plutselig slår det altså ut i full blomst; savnet.
Savnet etter å ha noen. Jeg visste jo at det ville dukke opp igjen, før eller senere. Samme hvor godt livet er, så er alt mye bedre når man er to. Ha noen å dele gleder og sorger med; dele livet med.

Jeg har klart å holde det på avstand lenge nå. Veldig lenge i grunnen. Helt siden i fjor vår. Alt er så mye enklere når det er sommer og lyst. Jeg merket det litt igjen i høst, men jeg klarte å skyve det unna. Det var så mye å gjøre, at sinnet ble fyllt av helt andre tanker; bursdagsfeiringer og Dots-konkurransen. Man ser godt hvor viktig det er å ha noe å drive med.

Det er nå en gang sånn at man klarer seg gjennom det meste her i livet. Det gjelder også følelsen av savn. Men har man først åpnet den døra på gløtt, så blir det veldig vanskelig å lukke den igjen. Det er som en bølge som skyller over deg. Savnet legger seg som en kald klump i magen, som sprer seg ut i resten av kroppen. Og man tenker hvor godt det hadde vært å blitt holdt igjen. I natt kjente jeg det veldig godt. Altfor godt.

Det er nytt år og nye muligheter, og jeg kjenner på meg at dette skal bli et godt år. Tiden kommer, og det som skjer – det skjer. Jeg vet at alle valgene jeg har tatt de siste to årene har vært riktige.
Og håp om Kjærligheten, det har jeg alltid… 🙂

The silence isn’t so bad
‘Til I look at my hands and feel sad
‘Cause the spaces between my fingers
Are right where yours fit perfectly