Alene er et uendelig ensomt sted å være. Ingen barn fortjener å oppleve noe slikt. Men allikevel skjer det, og det vondeste man opplever som foreldre er at de som er der når det skjer og faktisk kan gripe inn ikke gjør noen verdens ting. All ros og ære til de fantastiske lærerne begge jentene har nå, og ikke minst til skolens anti-mobbeplan. De bryr seg, og de er virkelig til stede.

Jeg hadde visst en tryllestav allikevel. De valgene jeg tok for ganske nøyaktig to år siden tryllet bort sorg og smerte for Eldstesnuppa, og erstattet hverdagene hennes med håp og glede. Så langt kan man altså komme på to år. Det er forholdsvis kort tid, men når livet er tungt og vanskelig og dagene drar seg pinefulle og langsomme avgårde, ja da er to år som et helt liv. Men når livet er godt og hjertet er fylt med lykke, da løper ukene og månedene, og plutselig har det gått et år igjen.

Nå gleder hun seg til å gå på skolen, hver eneste dag. Det er ikke lenger slik at hver minste celle i kroppen hennes strutter imot. Hun trives! Hun har det bra. Skuldrene hennes er senket, og og den indre roen hennes er synlig. Hun er der hun skal være. Og da er det godt å være mor! Godt å kunne sende henne ut om morgenen og vite at hun skal ha en god dag.

Jeg er fullt klar over at det kommer til å ta like lang tid å bygge henne helt opp som det tok å rive henne ned. Sånn er det bare. Og det skal ikke så mye til for å endre på den indre balansen hennes fra trygg til usikker. Men vi er på god vei mot målet. Det kan gå lang tid mellom hver gang hun snakker om fortiden nå. På sin egen måte har hun begynt å legge alt bak seg.

Jeg er så takknemlig for all støtte vi har fått de siste årene, ikke minst i forbindelse med Dots-konkurransen i fjor høst. Å få besøk av Aleksander With hjemme i stua i vinter, det lever hun på ennå og det kommer hun til å leve på i lang tid framover. Det var en veldig rørende opplevelse som mor å kunne få gi henne en opplevelse som kunne viske ut litt av det som hadde vært.

Jeg er så stolt av den voksne, flotte jenta mi! ♥