Nå har kroppen min begynt å protestere; jeg har begynt å merke det fysisk på kroppen hvor tungt det egentlig er å være alene. Det har kommet snikende sammen med høstmørket og kaldere dager. Jeg har ingen annen forklaring på de små «vondtene» jeg har kjent de siste ukene. For syk er jeg jo ikke. Jeg er bare så utrolig sliten.

Vi mennesker er sosiale vesener, vi er ikke skapt for å være alene. I alle fall er ikke jeg det. Jeg må da vel snart ha nådd grensen for hvor mye alenetid jeg skal ha nå? Det må da snart bli min tur? Jeg er en tålmodig person, men det må jo være grenser for hvor tålmodig jeg skal være. Jeg går på den tredje vinteren alene. Det synes jeg får være tålmodig nok. Hjelper det å si høyt at tålmodigheten er slutt, tro?

Jeg trenger ei hand å holde i, en armkrok å sitte i, en klem, et kyss… Varme, nærhet og omsorg. Som jeg savner å ha noen i livet mitt!

Hjertet mitt det ønsker å la seg lede hen,
Har søkt etter sin stjerne klar; en mann, en helt, en venn.

Jeg prøver hardt å tenke positivt hele tiden, men noen ganger er det vanskelig. På slike kvelder er det veldig hardt å gå og legge seg alene. Men det er rart med det; man klarer det meste når man må. «What doesn’t kill us makes us stronger» (Friedrich Nietzsche). Jeg tør å være sårbar, også, ikke bare sterk og modig…

Jeg har så masse kjærlighet å gi. Hvor er Mannen som skal ta imot?

Bildet lånt fra Vaibhav Potdar