Selv om jeg forsøker helhjertet å leve i håpet hver eneste dag, fordi jeg fullt og helt tror at det skal bli min tur når som helst nå, så hender at jeg bare må innrømme for meg selv og andre hvor lei jeg er av å være alene. Rett og slett lei. Jeg vil ikke være alene lenger! Jeg puster ut et dypt sukk, men ikke teatralsk. Bare et lite hjertesukk, ut i høstnatten.

Det har gått ganske nøyaktig seks måneder siden jeg ble lurt av ham som jeg trodde var Askeladden. Ja, jeg ble lurt. Det satt jo hardt inne å måtte innrømme det, for det er ikke en god følelse å bli lurt. Men det er ingen annen måte å si det på, når noen later som de er noe de ikke er og lover ting de ikke skal holde. Askeladden er historie, og likeså tanken om eventyreren, men det tok sin tid å komme over den knekken og heve meg over det som føltes som et tap. Tapet av en framtid jeg hadde sett et glimt av. Tapet av den forelskede følelsen.

Det høres sikkert merkelig ut for noen at jeg sier det, min alder tatt i betraktning, men jeg savner den. Jeg hadde ikke følt det slik på mange år, og den følelsen vil jeg ha igjen. Så undres jeg da innimellom på om jeg kommer til å få den igjen? Vil han dukke opp, Drømmemannen i uniform? Han som skal matche meg på alle områder, og gi meg en utfordring eller to. Han som det er litt tak i, og som setter pris på den lille forskjellen. Han som skal være Mann og la meg være Kvinne. Han som skal gi meg stjerner i blikket og sommerfugler i magen når jeg tenker på ham. For jeg tror jo virkelig at han finnes. Det må han jo bare! Noe annet ville være helt utenkelig. Da kunne jeg like godt bare kaste inn håndkleet og pakke sammen med en gang.

Nei, jeg er ikke desperat. Og jeg stresser egentlig ikke. For denne gangen går jeg for gull, jeg nøyer meg ikke med femteplassen. Så jeg håper og venter, men jeg har så lyst til å dele livet mitt med noen nå.
Jeg vil være forelsket igjen.

Jeg hadde en visjon om å ha med Mannen i mitt liv på hyttetur i høstferien. Stjernehimmel og peiskos, ut på tur med jentene. Jeg får satse på påskeferien i stedet. Alene i to og et halvt år, og tiden flyr. Først var det greit, men så merker man savnet. Jeg er lei av å være alene, og jeg har sluppet opp for ideer. Så jeg tenker; hva nå?
Ta min hånd og vis meg hvor hen jeg nå skal gå.

Hvor er du hen? Du skulle jo sittet her, sammen med meg…

Bildet lånt fra Flickr