Nå har det gått ganske nøyaktig to uker siden jeg la ut stillingsannonsen min på Facebook. Jeg har fått veldig mange hyggelige og morsomme tilbakemeldinger, så det er tydelig at mange har sett den. Det er veldig koselig! Men søkerne har så langt uteblitt da. Ikke at jeg fortviler av den grunn. Jeg har en ukuelig optimisme, så jeg fortsetter å leve i troen og håpet om at det faktisk er min tur nå. Ikke av desperasjon, men av et brennende ønske om å finne den Mannen jeg skal få lov til å dele livet mitt med. For det er utrolig hva man klarer når man må. Men jeg har ikke lyst til å være alene lenger. Jeg trenger en å dele hverdagene med.

Jeg er så heldig og får lov til å omgi meg med mine to fantastiske jenter og så mange herlige mennesker hver eneste dag. Da er det bare å smile til verden, for verden smiler tilbake hele tiden. Jeg har så mye å være glad og takknemlig for, og så lite å klage over. Det er vel en av grunnene til at jeg gjør alt jeg kan for å se lyst på livet på kjærlighetsfronten, også. For det vil jo ordne seg for snille jenter! Og selv når jeg sitter her alene, etter at jentene har lagt seg, så tenker jeg at det kan jo alt bli min tur i morgen. Kanskje det er akkurat da jeg skal møte Mannen i mitt liv? Når jeg minst venter det, så kan han faktisk komme stigende opp rulletrappa på CC eller komme gående over parkeringsplassen. Det skjer jo.

Det er høst og snart bursdagstid på disse kanter. Skal undres på om jeg får ønsket mitt oppfylt?… 🙂

To be continued!