Man er ikke alene når man har noen som tar seg imot når man faller. Jeg falt skikkelig hardt denne uka, men takket være familie, gode kollegaer og herlige venner, så landet jeg på bena allikevel. Det er fantastisk godt å ha gode venner, som gir deg akkurat det du trenger når du trenger det. Jeg har hatt ei veldig god helg, og føler meg ovenpå igjen. En ordentlig opptur har jeg fått, og det kjennes godt akkurat nå.

Tilbake til det ukompliserte livet og de enkle gledene. Jeg trives ikke med uro, verken innvendig eller utvendig. Et liv fylt med glede er det jeg ønsker mest, enten jeg er alene eller ikke. Og den som vil dele det med meg, han må først og fremst sette pris på meg for den jeg er. For jeg mener selv at jeg har mye å gi og mye å bidra med. Jeg er fornøyd med den jeg er og det jeg står for. Og den som ikke ser det, den som ikke tar meg på alvor, han fortjener meg ikke. Det finnes faktisk ingen andre som er akkurat som meg; jeg er unik. Noen ganger må jeg bare minne meg selv på det.

Jeg er veldig takknemlig for alt som er godt i livet mitt, og jeg har mye å glede meg til framover. Og det er deilig!