I kveld vet jeg nesten ikke hva jeg skal si. Det skal som regel mye til for å målbinde meg, men nå vil ikke ordene komme. «Team Isabel» ligger faktisk på 1. plass i Dots-konkurransen. Det er så fantastisk! Jeg er så rørt over alle som stiller opp, at jeg rett og slett ikke vet hva jeg skal si. Jeg er så utrolig takknemlig! ♥

Når jeg tenker tilbake på hvor vondt Isabel hadde det i fjor, så stikker det fortsatt i hjertet mitt. På et foreldremøte i klassa til Snuppeluppen i kveld, så måtte jeg bare gripe sjansen og rose skolen her for deres nulltoleranse for mobbing. Det var med klump i halsen jeg grep ordet; det skal ikke så mye til for at tårene dukker opp i øyekroken når det gjelder akkurat det temaet. Livet hennes har blitt helt forandret etter at vi flyttet. Men hun sliter fortsatt med selvbildet sitt.

Da jeg kastet meg på denne konkurransen, så var det jo med en drøm om at hun kunne vinne. Tenk om hun kunne få oppleve noe slikt! Nå kan det faktisk bli en realitet, og akkurat det gjør meg helt stum. Stum av beundring og dypt takknemlig til alle venner og familiemedlemmer som stiller opp. Som de sier på engelsk; I’m lost for words…