«It was you. It was always you.» Man hører det ofte på film; leser det ofte i bøker. En klisjé kanskje, men noen ganger er det sant. Livet er merkelig sånn. Man vet aldri hva som venter rundt neste sving. Så jeg griper meg selv i å undres over om man skal la seg selv håpe og ønske, eller om det er best å bare gjemme alt tilbake der det har ligget, trygt og godt. Men tydeligvis klart til å hentes fram igjen.

Samme hvor mye alt annet stemmer, så hjelper det ingenting hvis ikke timingen er på plass. I stedet for et eventyr, der prinsen og prinsessen får hverandre og lever lykkelig alle sine dager, blir handlingen da en sorgfull fortelling om to mennesker som hadde varme følelser for hverandre hele livet, men som aldri fikk hverandre. Det har helt sikkert skjedd. Det kommer helt sikkert til å skje igjen. Og hvor befinner nå jeg meg i dette scenarioet? Det er jo det store spørsmålet. Det vil tiden vise. Kanskje en vakker dag…

Saken er jo den at jeg aldri har gitt opp håpet om Drømmeprinsen og den store Kjærligheten. Den drømmen er fortsatt levende. Ingen av mine erfaringer har skremt meg bort fra den. Jeg har bare ikke tenkt så mye på det i det siste. Jeg har hatt det veldig godt slik ting har vært de siste månedene; stabilt og trygt. Alene ja, men da vet man hele tiden hva man har å forholde seg til. Og det føles veldig trygt. Sommeren har vært god, og livet har vært her og nå. Kun her og nå, og det har vært deilig. Da er man åpen for alt som måtte skje, i stedet for å tenke på ting som kunne ha vært eller kunne ha skjedd.

Det er ikke en forsvarsmekanisme; det var heller en innsikt om at det er bedre å være den manglende puslespillbiten i et annet puslespill, enn å lete etter den manglende biten i mitt eget. Derfor blir det en litt overraskende oppvåkning når man innser at noen følelser er godt gjemt, men slettes ikke glemt. Lukket og låst, lengst inne i hjertet, som en liten skattekiste. Jeg står her med nøkkelen i hånden, og lurer på om jeg skal tørre å låse den opp…

Livet er til for å leves, som best vi kan. Jeg tar heller et lite øyeblikks lykke enn et liv fylt med ting som ikke betyr noe. For når tiden er kommet for å gjøre opp status, så er det de spesielle øyeblikkene vi husker. En sjelden gang i livet opplever man et slikt øyeblikk, med en person som betyr mye. Uansett hva framtiden måtte bringe, så har jeg i alle fall det. Et minne for livet.