Ut på tur, aldri sur. Nå har jeg syklet byen på kryss og tvers, bokstavelig talt. Til og fra jobben. Ned til Mjøsstranda med jentene. Og så en annen rute hjem igjen. Gjøvik har masse bakker. Det kan bena mine skrive under på. Akkurat nå føles de rimelig slitne, men du verden så godt det var med en skikkelig trimtur. Når det gjelder svømming, så vet jeg akkurat hvor langt jeg har svømt. Hele tiden. Når det gjelder sykling så skal jeg ikke en gang gjette på hvor langt jeg har syklet i dag. Jeg kjenner ikke avstandene her godt nok til det. Men det har da blitt litt, i alle fall.

Når jeg er på sykkeltur med jentene, så begrenser farten seg naturligvis. I oppoverbakker så vel som i nedoverbakker. Da har vi god tid, og bruker den tiden vi trenger. Den ene blir sliten i oppoverbakker. Den andre er redd for nedoverbakker. Så vi bare sykler avgårde, i et passelig tempo. Ikke noe stress i det hele tatt. Det er bare kos og moro. Når jeg sykler alene er det noe helt annet. Da tråkker jeg til, både oppover og nedover. Særlig nedover. Ikke fordi jeg er stresset da heller, men fordi jeg synes det er moro med fart! Ja, for jeg synes det er moro. Veldig moro, faktisk. Ja, jeg innrømmer det! Herlig å kjenne vinden i ansiktet og la håret flagre. Nå kommer jeg naturligvis ikke opp i de helt store fartsetappene på sykkeltur da, ikke sammenlignet med andre framkomstmidler (som å være med på mc-tur!)… men man må ta i bruk de mulighetene man har!… 🙂

Jeg har fått i gang bilen igjen, også. Nå står den og koser seg med et splitter nytt batteri under panseret. Men det hjelper ikke. Jeg skal ha ny bil nå, og det så fort jeg bare får det til.