Det ble en urolig kveld i heimen. Eldstesnuppa begynte å tenke på alle slags skumle sykdommer, og brast i gråt rett etter leggetid. Hun var redd hun var syk. Sånn er det med redsler. De er helt irrasjonelle, og de kommer gjerne om kvelden. De gjør i alle fall det hos henne. Så da var det bare å trøste henne; berolige henne og få henne til å se at vi ikke kan gå rundt å bekymre oss om alt. Det er ikke så lett det, når man bare er ti år. Men det tok heldigvis ikke lang tid før hun var rolig igjen. Ingen vet hva morgendagen bringer. Skal vi gå rundt å bekymre oss om alt som kunne skje, så ville vi blitt syke alle sammen. Vi må leve livet vårt nå, og være takknemlige for at vi er friske. Det fortalte jeg henne, og det fant hun trøst i.

Hun har hatt en veldig rolig periode nå, med lite tanker og følelser. Alt har blitt så godt etter at vi flyttet hit. Men hun plukker opp alt som skjer, både på nyhetene og ellers. Og når hun da kommer over noe hun ikke er sikker på hva er, så kommer frykten. Frykten for det ukjente; det er ikke noe uvanlig fenomen. Heldigvis kommer den ikke ofte lenger. Hun har fått en trygg og god hverdag på Gjøvik!

Det går raskt mot skolestart igjen nå. Jeg oppdaget jo sent, men godt, at SFO ikke bare har stengt i to dager som jeg først trodde, men alle de siste fire dagene før skolen begynner igjen. Da gjelder det naturligvis først å ikke få panikk, og etterpå må man lete etter den gode siden ved det hele. Jeg visste jo at jeg kom til å se den positive siden bare jeg stirret lenge nok; de bruker jo opp alle planleggingsdagene sine nå. Da trenger jeg altså ikke å tenke mer på det resten av skoleåret!… 🙂