Nok en dag med mange timer på terrassen. Ut så fort sola er framme, og så inn igjen når det kommer noen regndråper. For innimellom var det slik at himmelen gråt noen tårer, selv om værgudene på storm.no ikke hadde sagt noe om det på forhånd. Man må jo bare holde på sommeren mens den er her…

Jo mer jeg tenker på det, jo lykkeligere blir jeg av å ha eget hus med egen terrasse. Selv om det er en tomannsbolig, så føles det mer som en enebolig. Terrassen min ligger mellom huset mitt og naboen sitt hus, og jeg ser ikke naboene i det hele tatt. I tillegg er den skjermet både ned mot vegen og mot naboene på oversiden av huset. Det er altså ikke lenger noen naboer som kikker bort eller ned på meg, slik som det var i blokka. Ingen som følger nysgjerrig med på hva jeg gjør når jeg er ute. Og akkurat det er utrolig deilig. Jeg kan i grunnen vandre rundt i bikini hele dagen, og ingen ser meg. Nå er ikke jeg noe spesielt sjenert av meg; jeg har ingen problemer med at andre ser meg i bikini. Men det var liksom ikke det samme å «sprade» rundt med minimalt med klær på seg på den andre sida, for der var det alltid noen som var opptatt av det meste av det som foregikk. Her kan jeg gjøre akkurat det jeg vil, og det helt uten at noen følger med. Den friheten der, den er herlig, rett og slett! 🙂

Jeg koser meg altså veldig om dagen. Jentene har det bra på ferie, og da kan jeg slappe av og nyte den tida jeg har alene. For det gjør jeg virkelig. Bare det å kunne være helt impulsiv og gjøre akkurat det jeg har lyst til. Der og da. Her og nå. Ikke tenke på noen andre enn meg selv. Det er veldig godt å kunne ha det slik innimellom.

Du verden hvor langt man kan komme på bare et år. Jeg husker nemlig godt hvor hardt det var for både dem og meg da de var borte i fjor sommer. Det bare viser at ting faller på plass etter hvert, for livet har det med å ordne seg. 🙂