Det regner over Mjøsa i kveld. Regndråpene renner stille nedover det store stuevinduet mitt. Overgangen fra to intense uker i solfylte USA og til et tomt hus er større en man kanskje skulle tro. Jeg merket det veldig godt da jeg kom hjem fra jobb. Det var liksom unaturlig stille her. Ingen som ropte «Hei Mor!». Ingen lyd fra TV’n. Rett og slett stille. Så da er det bare å sette på musikken, og synge med… 🙂

Snuppeluppen ringte for en liten stund siden; hun ville si «natta» før hun skulle legge seg. Jeg regner med at det ikke blir altfor lenge til eldstesnuppa ringer i samme ærende.

En venn som jeg ikke har hørt fra på veldig lenge, dukket plutselig opp igjen; i et gammelt magasin jeg leste, av alle ting. En historie om en brannmann som reddet et liv. Jeg visste ikke en gang at han hadde vært brannmann. Jeg tenkte alltid på ham som Eventyreren; Askeladden, alltid god til å målbinde. Sånn er det vel med mennesker man treffer på nettet og ikke møter på ordentlig. Man deler brøkdelen av et liv akkurat der og da, og vet lite om hva som har skjedd før og hva som vil skje etterpå.

Vennskap er en forunderlig ting. Noen mennesker forblir vi venner med gjennom hele livet; i tykt og tynt. Andre flyter inn, for så å flyte stille ut igjen. Noen mennesker er der akkurat da du trenger dem mest, for så å bli borte etterpå. Og noen setter dype spor, mens andre ikke gjøre det.

Jeg er, og vil alltid være, takknemlig for alle mine venner – små og store, unge og gamle… Vennskap er en av livets store gleder! 🙂