Så var første 17. mai på Gjøvik vel overstått. Det har vært en lang og veldig innholdsrik dag. Jeg var godt forberedt på at forholdene var større her enn vi var vant til, men det kom overraskende på Snuppeluppen. Da 15 skoler og flere skolekorps stilte opp til toget i byen like før kl 10, så utbrøt hun «Mor, dette må være det største 17. mai toget i hele verden!» For oss som er vant til 2 skoler og 3 barnehager i toget, så ble dette noe helt annet. Det var folksomt og det var ei lang rute for de minste, men det var moro! Jeg måtte holde Snuppeluppen i hånda en god del av ruta, nettopp fordi det ble litt for stort for henne, men innimellom slappet hun helt av og marsjerte alene på rekke sammen med de andre førsteklassingene.

Vi fikk ei lita pause før vi gjorde oss klare til bydelstoget, som gikk ned til skolen. Der ble det straks mye mindre forhold, for det var ikke mange elever som møtte opp der. På trinnet til eldstesnuppa var de først bare to, som byttet på å bære fana. Det kom til noen etter hvert nedover bakken, og på skolen var det ganske bra med folk. Jeg var «heldig» og hadde fått ansvaret for fiskedammen. Det ble en intens drøy time der jeg ikke gjorde annet enn å sitte på huk og henge på godteposer på fiskestengene. En ytterst populær aktivitet. Det føltes ei stund som om køen aldri tok slutt…

I kveld var det grilling hos Bente og co, sammen med resten av familien. Der satt jeg i grunnen på sofaen og gjorde minst mulig. Og det føltes godt – spesielt for føttene! Nå skal jeg legge meg på sofaen her og ikke gjøre annet enn å lese. Det tar jammen meg på å feire Nasjonaldagen. Men nå har vi prøvd det her, og nå vet vi akkurat hva vi kan forvente oss neste år. Og det er godt, både for jentene og for meg. 🙂