Søndag kveld, og jentene er hjemme igjen. Da er alt som det skal. Selv om jeg trenger den lille pausen innimellom, så er alt riktig når de er hjemme igjen. De er den konstante delen av livet mitt; det er dem jeg henter min styrke fra. Akkurat som de trenger meg, så trenger jeg dem.

Samme hvor mye jeg prøver å ikke tenke på tingene som har skjedd i det siste, så klarer jeg ikke å legge bort alt. Jeg er nå en gang en tenker og et følelsesmenneske. Men det betyr ikke at jeg sitter her og er lei meg. Det er ikke slike tanker jeg sitter med. Det går mer på typen behandling man kan oppleve. Hva skal man egentlig vente seg i dagens travle samfunn? Av dem man kjenner, av dem man ikke kjenner, av dem man tror man kjenner og som så viser seg å være noen helt andre. Hvorfor føler noen av de må «skape» seg et annet liv enn det de egentlig har? Hvorfor kan de ikke bare være seg selv? Ting kommer alltid ut. Det nytter ikke å lyve. Det er nemlig alltid noen som kjenner noen. Og det må da være mye bedre å være seg selv, på godt og vondt.

Jeg undrer meg litt over noen mennesker. De klager sin nød over at ingen behandler dem med respekt. Men hva skal man egentlig forvente når de selv ikke behandler andre med respekt? Viser man ikke mennesker respekt, så kan man ikke bli overrasket når man ikke får respekt igjen. Nei, ønsker man å bli behandlet med respekt og omtanke, så må man vise de to egenskapene i sine egne handlinger. What goes around, comes around. Den gylne regel. Karma. Jeg tror på det. Erfaringene mine sier at det stemmer. Hvis unntaket er at noen behandler deg med respekt, da er det nok på tide å endre litt på innstilling og væremåte.

Jeg er heldig; jeg er en forholdsvis sterk person, og jeg opplever heldigvis å bli behandlet med respekt fra de aller, aller fleste personer jeg møter. Jeg klarer meg godt alene, og jeg står imot det meste av behandlingsmåter. Men det er ikke alle som er så heldige. De vil kanskje oppleve et svik på en helt annen måte. La seg bryte ned. For jeg kaller det svik når noen du stoler på behandler deg dårlig. Jeg føler vel at det er nettopp fordi nettet byr på slike utfordringer at jeg er ferdig med det. Jeg tror at det er mye bedre å treffe noen som en eller annen i omgangskretsen allerede kjenner. Det må jo by på mye mindre overraskelser enn når man støter på noen på nettet. Heretter tror jeg at jeg skal be om referanser!… 🙂