Det er ny uke og nye muligheter! Jeg lar meg ikke knekke av litt motgang og noen skuffelser. Jeg har vel sett og opplevd nok til at jeg vet at det som blir, det blir. Det som ikke fungerer, det var ikke «meant to be». Selv om det virket veldig lovende. For det gjorde det virkelig. Når to mennesker tenker så likt om så mange ting, og har de samme opplevelsene og erfaringene i livet, så kjennes alt så riktig. Men ting forandrer seg. Livet er en evig forandring.

Jeg har i grunnen veldig få krav til en kjæreste. Jeg kan leve på luft og kjærlighet alene; jeg bryr meg svært lite om materielle goder. De betyr så lite i den store sammenhengen. Men at han skal ønske å være sammen med meg mer enn noe annet, det må jeg vel kunne ha som et slags minstekrav. Selv om det nødvendigvis ikke betyr at man skal være sammen hele tiden. Det er jo pratisk talt umulig i den travle verden vi lever i. Men et ønske om å faktisk tilbringe tid sammen med meg, det må den rette vedkommende ha. Slik at dersom det er noe man sliter med på sin kant, så vil det positive ved å være sammen med hverandre overskygge det negative som problemer og utfordringer kan skape. Da kan man hente ny energi fra hverandre, i gleden av å være sammen. Jeg tror ikke det er en utopisk drøm. Det er mulig. Det må det jo være.

Jeg har veldig mye å glede meg over. Og det er mye å se framover mot. To uker på den solfylte Vestkysten av USA er booket. Jentene gleder seg naturligvis vilt til å besøke Disneyland og familien sin der borte. Vi reiser tre generasjoner i juli; jentene, jeg og mor/mormor. Det skal bli moro! 🙂

Det viktigste for meg er at jeg alltid legger planer rundt de to store holdepunktene i mitt liv; jentene mine. Så får det som skjer ellers bare skje.