Jeg merket at det er tilbake til hverdagen igjen; jentene var nesten umulige å få i seng i kveld. De drøyde alle gjøremål og når de først var i senga, så klarte de ikke å være stille. Jeg tror de er utålmodige etter å komme i vanlig gjenge igjen. Selv om de holder fast ved at de helst ville ha lenger ferie.

Vi hadde en flott stund ute på terrassen til søstera mi i dag. Nydelig solskinn, som varmet på hele kroppen. Gradestokken hadde krøpet oppover et stykke i solveggen. Vår = joggesko for jentene mine. Men jeg tviholder på min gamle regel om at de ikke får lov til å ha joggesko før det blir tørt på skoleplassen. Det hjelper liksom så lite hva «alle andre» gjør eller har på seg. Eldstesnuppa synes det er veldig urettferdig og strengt, men jeg vil bare ikke at de skal bli forkjølet.

Det har vært ei veldig fin påske, selv om jeg har savnet min Kjære mye. Jeg vet at jentene har hatt det helt supert, og at de har mye å snakke om når de kommer på skolen igjen. Det er viktig å kunne ha noe å fortelle de andre; noe å dele med klassen når man har vært borte. Å ha stått på snowboard vet jeg at blir et høydepunkt for storesøster i lang tid framover. Det er noe hun vil leve lenge på.

«It’s the little things that makes life big», sier et sitat. Det er så sant som det er sagt. Livet består av en rekke små øyeblikk. Små og store gleder. Jeg holder fast ved dem, og sitter her nå og gleder meg veldig til å få besøk til helga. Det skal bli så godt! 🙂