Nå er det jammen på tide at noen blir voksen og tar litt ansvar. Hver eneste gang jentene er borte, så blir det et eller annet. Et eller annet som gjør at jeg må bekymre meg for når de skal komme hjem. Eller hvordan de skal komme hjem. Eller om de i det hele tatt skal komme hjem. Det ender alltid opp med at det er jeg som skal bekymre meg, for jeg er visst den eneste som ser konsekvenser av de valgene som visse andre personer tar. Og nå er jeg så lei av det. Jeg blir sliten!

Ikke nok med det. Han nekter plutselig å snakke med meg eller noen i familien min. Legger på hvis noen ringer, eller nekter å ta telefonen i det hele tatt. Og da blir eneste mulige måte å få kontakt på å ringe eldstesnuppa sin telefon. Og jeg hater at hun blir stilt i midten på denne måten. Det er så urettferdig at hun må være den modne og voksne de helgene; den som prøver å formidle. Og hvor lenge skal jeg la dette gå?

«Mor, vil du snakke med far?»
«Ja, det vil jeg, og akkurat nå.»
«Men far vil ikke»…

Nei, det overrasket meg jo ikke akkurat.

Ja, jeg blogger om akkurat det jeg vil. Og jeg er ferdig med å gjemme på noe som helst. La verden se hva det er jeg sliter med. Dette er nemlig det eneste som er igjen av det gamle livet mitt, og det er som å stange hodet mot veggen gang etter gang. Han skjønner ikke at vi nødvendigvis må ha kontakt, fordi vi faktisk er foreldre til jentene begge to. Det går ikke an å oppføre seg slik. Jeg må vite at jentene har det bra og at de kommer trygt hjem når helga eller ferien er over. Det synes jeg faktisk er det minste jeg må kunne forvente meg. Jeg må vite at jentene blir tatt vare på når de ikke er hjemme! Og med alt som skjer når de er borte, så vet jeg faktisk ikke det…

Jeg er så takknemlig for at jeg har en så fantastisk kjæreste, en så enestående familie, og noen helt herlige venner – som alle trår støttende til når ting skjer.

Denne er til dere… You raise me up