I kveld har jeg hatt en filosofisk samtale med min eldste datter. På skolen lærer de om det filosofiske «å være seg selv». Det er ikke så lett å få tak på det som ligger bak akkurat det. Alle mennesker er forskjellige. Ingen er akkurat som henne. Hun er unik. Alle er vi unike. «Du er som en utrolig fabelaktig sjelden blomst som man bare har muligheten til å se en eneste gang.» Det stod det i læreboka hennes. Det synes jeg var veldig beskrivende.

Jeg er veldig opptatt av at man skal være seg selv. Det er viktig for meg at jentene mine får lov til å være seg selv. Akkurat som det er viktig for meg selv å få lov til å være den jeg er. Å bli tatt imot med åpne armer, som den personen man er. Ikke for den man kunne ha vært eller kunne bli. Men den man er.

For ikke lenge siden var det en som sa til meg at jeg aldri måtte forandre på meg for noen. Og det har jeg heller ikke tenkt å gjøre. Jeg er meg, på godt og vondt. Og jeg er her. Jeg er akkurat her. Og i dette øyeblikket tenker jeg hvor godt det er å få lov til å være seg selv, sammen med noen man bryr seg om. Jeg kjenner at jeg savner det akkurat nå. Jeg kjenner mye på det å savne noen om dagen…