I dag har jeg erfart at glatt føre og slitte vinterdekk ikke er en god kombinasjon. Det gikk vel som det måtte gå, til slutt. Men mens jeg satt der i snøfonna og ventet på at NAF skulle komme og bokstavelig talt redde meg ut av knipa, så ble jeg overveldet over hvor mange mennesker som faktisk stoppet for å se om jeg hadde det bra. Det var nemlig ikke få! Det viser seg at nestekjærligheten ikke er død. Mange mennesker bryr seg faktisk om sin neste, akkurat som jeg har håpet i mitt stille sinn. Og det er virkelig noe å glede seg over!

Gledene stod forresten i kø, for jeg var utrolig takknemlig for at jentene ikke var i bilen da det skjedde. For ikke å snakke om at ingen andre var i nærheten. Jeg gjorde meg ingenting selv, og bilen virker helt fin, men alt ville ha vært mye verre om jentene var med. For det var jo ingen morsom opplevelse, selv om alt gikk bra. Dessuten fikk jeg snakket med mange som jeg ikke har snakket med på en stund, så det var i grunnen et hell i uhell. Er det ikke rart at ting kan snu seg på den måten? For med unntak av at jentene ikke var der, så var det definitivt ikke disse tingene som stod i hodet på meg i det øyeblikket da jeg satt der.

Så i kveld tenner jeg et lys og takker for alle gledene jeg er så heldig å få oppleve. For hver dag er i sannhet en glede.