Kommunikasjon er noe jeg setter stor pris på. Jeg liker å snakke, og jeg har lett for å snakke, men jeg kan også lytte. Da jeg var lita hadde jeg brevvenner verden over. Jeg gikk og gledet meg til å få svar i posten på brevene jeg hadde sendt ut. Så kom den moderne teknologien og gjorde kommunikasjonen oss mennesker imellom mye enklere, på mange måter. Men fortsatt liker jeg aller beste å kunne snakke med noen på ordentlig; på telefon, eller ansikt til ansikt. Å høre stemmen til den jeg snakker med; skilne mellom nyanser og tonefall. Se sjelens speil; øynene.

Når man er mye alene, så merkes savnet etter å ha noen å snakke med ekstra godt. Om kvelden blir det veldig stille. Da er det godt å ha telefonen; å vite at noen bare er et tastetrykk unna. En hyggelig stemme som sier «Hei!».

Noen mennesker er det utrolig lett å snakke med. Da trenger man ikke gå rundt å være redd for å slippe opp for noe å snakke om. En god samtale kan gi så mye. Glede, spenning, forventning, humor. Jeg er veldig heldig; jeg har hatt mange gode samtaler de siste ukene. Det er så godt! Gode samtaler kan jeg leve lenge på. 🙂

Kommunikasjon i et forhold er alfa og omega for meg. Det er ikke det at man nødvendigvis skal måtte snakke om de dype, alvorlige emnene hele tiden. Men man skal føle seg trygg nok til å gjøre det når man vil. Man skal ikke måtte gå og skjule det som gjemmer seg i kropp og sinn; man skal tørre å si ifra. Ønske å si ifra. Enten det dreier seg om gode ting eller mindre gode ting. Fordi man deler livet; både gleder og sorger. Det er i alle fall det jeg ønsker i livet mitt.

Stillhet er heller ikke oppskrytt. Det er veldig deilig å kunne tilbringe tid sammen med noen der man føler at man ikke må snakke hele tiden. Å kunne sitte sammen og bare være til stede i nuet. En annen type kommunikasjon, men også veldig verdifull. 🙂