Noen dager merker jeg mer enn andre at jeg er alene. Da savner jeg veldig å ha noen i livet mitt. Noen å dele gleder og sorger med. Noen å sitte i armkroken til. Noen som kan holde meg. Noen som er der for meg. Det er et merkbart savn; en lengsel. Noe jeg kjenner på kroppen.

Jeg har ikke blitt skremt av mine erfaringer i fortiden. Det viktigste jeg har lært er hvor viktig det er å tørre å prøve. Å ikke holde noe tilbake. Og jeg tør. Jeg er trygg nok på meg selv til å ha det motet.

Vi mennesker er sosiale vesener. Noen lever alene mye av livet og trives med det, men de fleste av oss som er alene leter. Vi søker. Kanskje bevisst, kanskje ubevisst. For noen er det mer en jakt. Men felles for oss alle er at vi ønsker å finne noen å dele noe med.

Jeg ønsker å finne noen å dele livet mitt med. Noen som ønsker å dele livet sitt med meg. En gjensidig forbindelse. En trygghet. Å synge livets duett; sammen.

Jeg er klar til å ta mikrofonen, og synge… 🙂