Jeg er så stolt av jentene mine. De har klart seg gjennom den første uka på den nye skolen med glans. Det kunne ikke ha gått bedre enn dette. Det er en stor lettelse å se hvor fort de har fått seg nye venner, begge to. Ikke minst hun som har hatt det vanskelig og virkelig trenger det. Etter bare ei uke, så er hun mye roligere. Jeg vet nå at jeg tok den rette avgjørelsen. Og det har jeg i grunnen visst siden den dagen hun gråt så sårt i høst. Forandringen måtte komme, og den måtte komme raskt. Og det føles så godt å se at hun blomstrer; det er som en stor stein har blitt løftet av skuldrene mine. For når jentene mine har det bra, så har jeg det bra.

Jeg er mektig imponert over lærerne på den nye skolen. De har gitt meg tilbakemeldinger nesten daglig på hvordan jentene har klart seg, både sosialt og faglig. Her føler jeg at skole-hjem samarbeidet er satt ut i praksis, og ikke bare blir en teori. For det er veldig viktig å ha et godt samarbeid med skolen, i alle fall når man kommer flyttende inn slik som vi gjør. Nå er ikke vi i noen unik situasjon; familier flytter jo hele tiden, men for meg er det viktig å ha tett kontakt med lærerne, fordi jeg ønsker at jentene skal ha det så bra, ikke minst på skolen. Skolen er en stor del av livene deres, og der skal de utvikle seg og vokse, som individer. Og her føler jeg at begge to får de mulighetene de trenger til å gjøre akkurat det.

Det er ikke noe som føles bedre enn å se barn som blomstrer… 🙂