Når jentene er hjemme har jeg det bra. Da er alt som det skal være, og roen fyller sjelen min på nytt. Alt er godt. Og det er vel kanskje ikke så rart, for da skjer det ting rundt meg hele tiden, og hjernen min får ikke tid til å tenke på mer enn det som skjer akkurat der og da. Da er det enkelt å sette mine egne behov til side, for jeg har to som trenger meg; to som trenger min kjærlighet. Da er det lettere å stå imot den bølgen som noen ganger slår innover meg.

Tankespinnet setter først igang når jeg har tid til å tenke; slik som jeg har hatt i jula. Tid til å sette meg ned og kjenne litt på det som rører seg i hjerte og sinn. Innimellom må jeg bare gjøre det; jeg må gjøre opp litt «status» over livet mitt. Akseptere tingenes tilstand og se hvor jeg står.

Jeg er ikke redd for hverken tanker eller følelser. Ei heller er jeg redd for å være alene. Det har ikke noe med redsel å gjøre. Det er bare et savn. Når alt kommer til alt dreier det seg vel om å få dekket de primære behovene vi mennesker har; nærhet og kjærlighet, i tillegg til næring. Samme hvordan jeg snur og vender på det, så kommer jeg ikke utenom dem. Men jeg har ikke noe hastverk. Jeg er en veldig tålmodig sjel og jeg har alltid håp. Håp om at det ordner seg for snille jenter på dette området, også… 🙂