Et sted må man sette grensa. En eller annen gang så er liksom begeret fullt og det renner over. Man har rett og slett fått nok.

De siste årene har jeg gjort mitt beste for å overse alle innfallene til et av våre nabopar. De finnes ikke hyggelige og de tåler ikke barn. Rett og slett. Så jeg har funnet meg i ganske mye forskjellig, fordi jeg lider litt av «snill jente» syndromet og liker å gjøre folk til lags. Men vet du hva, at et sted går grensa altså. Det får da være måte på hvor mye urettferdig behandling man skal finne seg i.

Det har vært en rolig periode en stund nå, og naive meg trodde at de kanskje faktisk hadde begynt å oppføre seg som voksne mennesker. Det er ofte enklere om vinteren, for da ser man gjerne ikke hverandre så mye som man pleier om sommeren. Og jentene og jeg er alltid høflige og hilser til dem, selv om det ikke er gjensidig. For vi har da tross alt litt folkeskikk. Så skjedde det som til slutt måtte skje. De kom med nok en ubegrunnet og urettferdig påstand, og begeret mitt det var til slutt fullt.

Det tok meg bare et brøkdels sekund å bestemme meg for at nå var det slutt. Det får være måte på hva man skal finne seg i! Så jeg tok oppgjøret der og da. Det var av med silkehanskene. Det verbale slaget skulle stå. Men vet du hvor vanskelig det er å diskutere med en gammel grinebiter som ikke eier et snev av vanlig folkeskikk? Det er som å snakke til en vegg. Men jeg ga meg ikke.

Og vet du hva; det føltes utrolig godt! Jeg var hverken ufin eller usaklig av meg, i motsetning til ham, men allikevel var jeg den som gikk seirende ut av det siste slaget. Jeg vant krigen. For siden vi skal flytte, så trenger jeg heller aldri å snakke med ham igjen.

Denne gangen spilte jeg ikke bare tøff; jeg var det!… ;o)