Det er er ingen illusjon at jeg har kontroll. For jeg har rimelig god kontroll på alle aspekter av livet mitt. Men innimellom føles det som om sanden er i ferd med å renne ut av timeglasset.

Samme hvor mye jeg snur og vender på flisa, så er og blir den bare ei flis. Den forvandler seg ikke til noe magisk; den blir ingen tryllestav jeg kan svinge på. Det finnes ingen lettvinte løsninger; ikke noe «quick fix» som kan stagge bølgen når den kommer. Ei heller hjertet mitt. Det lever helt sitt eget liv og hører ikke på fornuften. Det er bare et av livets realiteter, og noe jeg må leve med. Hva ellers kan jeg gjøre?

Har en drøm om å komme hjem.
Hele livet har jeg søkt.
Og svaret finnes. Ett sted, en tid.
Jeg banker på; våger du å slippe meg inn?
Tør du å la deg elske?
Sjelevenn. Den eneste ene.
Jeg vil alltid vente. Jeg har alltid ventet.

Når det kjennes som om taket glipper, så skulle jeg gjerne visst at noen var der for å ta meg imot. Kjenne den tryggheten. Ha ei hand å holde i. På slike dager er det tungt å dra lasset alene. Da må jeg stoppe opp, puste inn, og gi meg selv en mental ørefik – for jeg gir meg ikke. Jeg er ikke en person som gir opp.

Til tross for noen svake øyeblikk, så har jeg et godt grep om tingenes tilstand. Den sagnomsuste tilværelsen. Jeg klarer det aller meste selv. Det eneste jeg ikke klarer alene er det hjertet mitt drømmer om; å være to. Å være ett. Men jeg er tålmodig.

They are one person.
They are two alone.
They are three together.
They are for each other.

I morgen er det atter en dag. Man skal aldri si aldri. Jeg gir meg selv en påminnelse om at under skjer. Det er utrolig viktig å sette tingene i perspektiv; huske at ingenting er umulig med mot, styrke og håp!… Og det har jeg.

Selv om man ikke lykkes første gangen, så må man ikke gi opp. Man må bare tørre å fortsette å prøve. Du vil lykkes til slutt. Ikke gi deg! Du må ikke gi deg. Tiden kommer.

Are you going to finish strong?