Det er en fin opplevelse å kunne sette spor i snøen. Vandre omkring på snø som akkurat har falt, og gå der ingen andre har gått. Være den første. Gå fram og tilbake i sine egne spor, så man til slutt ikke vet om man kommer eller går. Fylle en hel plass med spor, så man ikke lenger kan skille ett spor fra et annet. Alt smelter sammen.

Barna elsker det. Kanskje vi voksne skulle gjøre det litt oftere?
Alle ønsker vi å bli husket. Da må vi tørre å sette spor.

Sporene vi setter i snøen blir etter hvert borte.
Sporene vi setter i hjertet smelter aldri.