Der ligger hjertet mitt, som en nedgravet skatt. Midt i eventyret. Jeg har reist langt, og lengre enn langt, men jeg er ikke sliten. Ikke ennå. For rett der borte i den gyldne horisonten, så speiler krystallslottet seg som en diamant i en skinnende kveldssol, og gir meg nye krefter og nytt mot.

Jeg lar meg ikke stoppe av verken tusser eller troll.
Jeg hører ikke nøkkens lokking eller sirenenes sang.
Jeg følger bare hjertets kall,
og nærmer meg med mine egne skritt.

For over stokk og stein, rundt neste sving, og bare enda litt lenger; der venter eventyret på meg, med åpne armer. Og tar imot meg som en gammel venn.

Jeg kan.
Jeg vil.
Jeg tør å gå den ekstra milen.