Jeg går nå stadig rundt og tenker over livet mitt. Som alenemor eller alenefar, så er man kanskje nødt til det mer enn når man lever sammen med noen? Jeg vet ikke helt. Kanskje jeg tenkte over like mye før jeg ble alenemor, men at det var på en annen måte?

Jeg er en drømmer og en håpets person, men jeg har nå allikevel bena plantet ganske godt nede på jorda. Jeg vet godt at livet ikke er som en rosa prinsessedrøm; livet er ikke idyllisk.

Men jeg lar meg ikke stoppe av det. Jeg kjemper videre, dag etter dag. Fordi jeg lengst inne i hjertet mitt klamrer meg til håpet om at det finnes et eller annet sted, der livet kan ha et snev av idyll. Der jeg kan føle samme fred og ro i sjelen som jeg gjør når jeg er på hytta. Et sted der alt kjennes godt. Det er ikke perfekt, men det er trygt. Det føles som hjemme. Åh så godt å kunne få komme hjem.

Hjertet mitt det ønsker å la seg lede hen…