Jeg setter så stor pris på alle varme og vennlige ord som dere gir meg. Det er helt fantastisk å vite at noen leser det jeg skriver, og faktisk tar seg tid til å tenke over det. Dette er livet mitt, på godt og vondt. Det består av gleder og sorger, som et hvert annet liv. Men det er mitt. Og det er det ene livet jeg har blitt tildelt, og som jeg prøver å gjøre det aller beste ut av både for meg selv og for jentene mine. Jeg henter styrken min fra dem. De er grunnen til at jeg står opp av senga hver eneste morgen. Grunnen til at jeg plukker meg selv opp når jeg faller. For innimellom faller jeg; jeg er bare et menneske.
Det er mange primære behov som skal dekkes i løpet av dagen, uka, måneden, året… deriblant mine egne, men dem har jeg lett for å dytte helt bakerst i køen. De blir ikke prioritert. Jeg prøver å ikke tenke på dem. Det er kanskje derfor jeg innimellom blir helt overveldet av en druknende følelse? Da det eneste jeg ønsker i hele verden er å bli holdt av noen som bryr seg om meg; noen som holder om meg og holder av meg. Da det føles som om hjertet mitt er i ferd med å sprenge seg vei ut av brystet mitt. Det er jo medisinsk sett umulig, men faktum er at det føles sånn. Men jeg fortsetter allikevel å puste inn og ut, fordi jeg har to som trenger meg. Alltid.
Det eneste jeg ønsker meg til jul kan ikke pakkes inn og legges under juletreet. Og hvordan kan jeg forklare jentene det? Men samme hvor mye jeg prøver å gjemme det bort fra dem, så vet de. Fordi de kjenner meg og ser mye mer enn jeg ofte tror. Og hva skal jeg gjøre når minstesnuppa da kommer bort til meg og sier «Men Mor, du kan jo bare spørre om noen vil!», fordi hun, med sine knappe 6 år på denne jord, på egenhånd har innsett at mor trenger noen. Og hun vil hjelpe meg. Da vet ikke mor om hun skal le fordi det er så søtt eller gråte fordi hun er så rørt over omtanken hennes. Hadde livet enda vært så rett fram som det er i 1. klasse! Jeg er så takknemlig for at jeg har fått to så fantastiske jenter, med hjerter av gull.
Det er utrolig hvor lenge man faktisk kan klare seg uten ømhet og nærhet… så lenge man ikke lar seg selv tenke på det! Det er hemmeligheten. For dette er ikke noe nytt for meg. Jeg har vært alene lenge, på alle tenkelige plan. Men så fort jeg i det hele tatt åpner den døra på gløtt, så er det umulig å holde lengselen unna. Da kommer den skyldende over meg, samme hvor hardt jeg prøver å stå imot. Og jeg prøver hardt å stå imot. Hver eneste gang!
Men jeg fortsetter å øve meg på kunsten å puste inn og ut… fordi jeg finner styrke i jentene, og fordi jeg har håp. Alltid!
Styrken er min. Håpet er mitt. Det kan ingen ta fra meg! 🙂