Ikke alle er like interessert i at jentene og jeg skal flytte. Den man skulle tro ville bry seg mest om at jentene skal flytte, er visst ikke det i det hele tatt. Ikke at det overrasker meg, men jeg fortsetter jo å håpe for jentene sin del at de skal føle at både mor og far tar interesse i livene deres. Og det å starte på ny skole blir jo en stor forandring for dem. Selv om jeg vet det kommer til å bli for det bedre for hun som ikke har det noe godt på skolen nå, så er det jo med hjertet litt i halsen at jeg kaster meg uti det likevel, fordi jeg tar dem vekk fra det kjente. Det faste. Det man vet at man har, selv om det ikke er noe trygt; ikke for henne i alle fall.

Jeg må ha gjort noe riktig, for jeg får lov til å gå fra jobben midt i desember, så da ordner alt seg. Jeg er så glad! Jeg starter i ny jobb rett etter det, og så er planen at jentene skal starte på ny skole etter juleferien. De må få gå ut året her. Jeg vil at overgangen skal bli minst mulig vanskelig for dem.

Jeg føler at jeg kjemper for en bedre hverdag for meg selv og jentene. Og det kan ikke være feil! De som kjenner meg innerst inne i sjelen, vet hvor glad jeg er for å etablere ny giv; hvilken lettelse det blir å få noe nytt å gå til.

Dette er en kamp jeg aldri blir lei av å kjempe! Ja, jeg kan bli sliten og kanskje tape et slag, men krigen skal jeg vinne. Krigen skal jeg vinne.

«En lysets kriger får alltid en ny sjanse i livet»…

Cause when push comes to shove
You taste what you’re made of
You might bend, till you break
Cause it’s all you can take
On your knees you look up
Decide you’ve had enough
You get mad, you get strong
Wipe your hands, shake it off
Then you stand