Da jeg var yngre hadde jeg et armbånd med disse tre symbolene; et kors for Troen, et anker for Håpet og et hjerte for Kjærligheten. Lite visste jeg egentlig om hva dette betydde den gangen, men som så mange andre ungjenter så syntes jeg jo det var stas å ha et slikt armbånd.

Et eller annet sted har jeg lest at hvis du har eller opplever like mye av Tro, Håp og Kjærlighet, så lever du et liv i balanse. Da er jeg ikke en av dem som har levd et balansert liv. Ikke i den forstand at jeg setter alle tre verdiene like høyt.

Det er nok Kjærligheten som har stått størst for meg. Det var den jeg holdt fast ved. Den jeg drømte om. Den jeg håpet på. Det var den jeg trodde jeg hadde funnet, den gangen for så lenge siden.

Etter at jeg i lang tid undret om hjertet mitt skulle forbli kaldt for alltid, så har det våknet til liv igjen. Det ønsker, håper, drømmer, banker og brenner… Det var alltid Håpet som lå i bunnen; det har jeg forstått. Det var håpet som fikk meg til å innse at det ikke var for sent for meg. Jeg har alltid håp! Håp for meg selv. Håp for andre. Håp for verden. Håp om Kjærligheten.

Troen er nok den av de tre som er vanskeligst å gripe an for meg. I alle fall troen i tradisjonell forstand. Å være fast i troen, det er nok ikke meg. Der er jeg nok som mange andre…Og man kan miste troen på så mangt og mye.

Men en tro holder jeg fast ved: Troen på Håpet, Troen på Kjærligheten. Den troen vil aldri forsvinne hos meg… :o)